Livets underfunderligheter 2020

Velkommen til et nytt år med blanke ark og fargestifter til. Tenk, vi kan fylle disse arkene med hva vi ønsker og bruke hvilke farger vi vil. Men selv med alle gode intensjoner for det nye året, så vil det skje ting som vi ikke kunne forutse eller ønske. Da kan vi av og til undre oss over hva hensikten egentlig er. Kanskje er det bare det å gjøre det beste ut av de situasjoner som oppstår? Må vi ha noen hensikt ut over det – egentlig?

«Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg»

-En god kjøreregel for det nye året. La oss være snille mot hverandre. Bry oss. Se hverandre og ikke minst, ta vare på oss selv. Egenomsorg er viktig. Livet skal ikke bare være på andres premisser. Det må gå begge veier. Det er vår oppgave å sette grenser for hva som er greit og ikke.

Nøkkelen til omsorg er fysisk psykisk og underlig harmoni.

15.januar 2020

Veien hun gikk

Tekst av Arve Lønnum

Hun ligger på ryggen i farens fang. Hun ble født for fem minutter siden. I sengen på fødestuen ligger en utslitt og lykkelig mor. Faren vet ikke hvem han skal se på – kvinnen han elsker eller datteren som betar ham så det nesten gjør vondt i hjerteroten. Den lille nyfødte ser opp med åpne øyne, men hun ser ingen ting. Hun sanser, men vil aldri kunne fortelle om dette øyeblikket. Hun vil høre fra foreldrene hvor vidunderlig hun var og hvilke lykkelige tanker de hadde da det skjedde. Ingen kjenner sin egen fødsel. Vi får høre om den fra andre. 

Hun har blitt seks år og er på vei hjemmefra til skolen. Hun holder mammas  trygge hånd og på ryggen har hun en ny og fin ransel. Hun har vært på skolen og møtt læreren sin og hun gruer og gleder seg. Det hun tenker mest på er om de andre barna blir hennes venner. Hun er milevis unna tanker om at hun skal gå på skole i ti år før hun senere skal gå tre år før hun senere kanskje skal gå fem år. Eller enda mer. Hun aner ikke hva det vil si å bli 25 år.

Hun har blitt tretten og er på vei til ungdomsskolen i nærheten av der hun bor. Hun er spent på nye gutter og jenter hun vil møte. Hun gruer seg litt til de første karakterene kommer om noen uker. Hun håper lærerne er flinke, men mest av alt håper hun de er vennlige, at de vil se henne og ta seg av henne. Slik at hun blir trygg og vil trives. Hun vil finne mange hun kjenner fra før og hun synes det er godt å vite. Hun kjenner seg sterk og rolig. De syv årene på barnetrinnet har gitt henne kunnskaper, venner og verdier. 

Hun nærmer seg døren til den videregående skolen hun har kommet inn på. Hun var lenge i tvil om hvilket utdanningsprogram hun skulle velge. Foreldrene rådet henne til noe studieforberedende – for å være sikker som de sa det. Men hospiteringen på sykehjemmet hadde overbevist henne om at hun ville arbeide med mennesker som trengte henne, som ville sette pris på henne. Så hun valgte helsefag. Og hun gleder seg til å lære helsestell, anatomi, sykdomslære, psykologi. Hun har fått ros for sin vennlighet og empati.

Hun ser ut av vinduet ned på alle nylig immatrikulerte studenter rundt seg. Hun tar en liten pause i forberedelsene til avsluttende eksamen som skal kvalifisere henne som spesialsykepleier. Det har vært en god og lykkelig reise gjennom videregående, praksis og studier. Alt har vært som hun hadde håpet på da hun søkte i tiende klasse. Hun ser at hennes empati og raushet er ekte og varig. Hun har en egen evne til å se andres behov og vise dem nestekjærlighet.

Hun har nettopp fylt 40 og har sett det meste av menneskenes innerste følelser. I møte med alle hun har møtt som var rammet av keiseren av sykdommer har hun opplevd spekteret av reaksjoner blant pasienter på kreftklinikken. Hun har stått som et lys blant de som var nedbrutt av sorg over å få vite at livet ville være slutt om seks måneder. Hun har sett de som med hevet hode har sagt at de skal vinne kampen og komme tilbake til livet. Hun har sett nederlag og seier, vilje og oppgitthet, gråt og latter. Hun kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å ha blitt sterkere og tryggere og klokere som menneske gjennom å være barmhjertig og omsorgsfull. 

Hun går med spenning i kroppen inn i Ordenshuset til Odd Fellow. En fortrolig og hjertevarm kollega inviterte henne til Venneaften som var en udelt positiv opplevelse og hun har et bilde av en gruppe mennesker som ser lenger enn sin egen nesetipp, sine egne behov og sin egen selvtilfredshet. Hun ser fram til kvelden for innvielse og håper hun ville finne de verdier det ble snakket om. Og hun håper inderlig at hun vil bli sett. At hun vil bli hørt. At hun vil bli brukt. Hun har nemlig så mye å gi. Hun evner å være venn med alle. Hun følte en kjærlighet til medmennesker da hun gikk inn døren til videregående skole og hun har sett kjernen av løgn og sannhet i menneskene i møte med så mange.

Hun ligger i den hvite kisten foran alterringen. Hun har gått av sin siste vakt. Hun har laget sin siste frokost. Hun har plukket sin siste blomst. Hun har sagt de siste ordene til sine kjære. Ingen kjenner de siste tankene hun hadde før hjertet stanset. Hun kan ikke fortelle om sin død. Bare de som står rundt henne vet hvordan hun så ut etter dødsøyeblikket. Foran fremste stolrad står hennes barnebarn. Hun holder en hånd på magen. Hun har termin om tre uker. Hun vet det blir en pike.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.