Livets underfunderligheter 2020

Velkommen til et nytt år med blanke ark og fargestifter til. Tenk, vi kan fylle disse arkene med hva vi ønsker og bruke hvilke farger vi vil. Men selv med alle gode intensjoner for det nye året, så vil det skje ting som vi ikke kunne forutse eller ønske. Da kan vi av og til undre oss over hva hensikten egentlig er. Kanskje er det bare det å gjøre det beste ut av de situasjoner som oppstår? Må vi ha noen hensikt ut over det – egentlig?

«Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg»

-En god kjøreregel for det nye året. La oss være snille mot hverandre. Bry oss. Se hverandre og ikke minst, ta vare på oss selv. Egenomsorg er viktig. Livet skal ikke bare være på andres premisser. Det må gå begge veier. Det er vår oppgave å sette grenser for hva som er greit og ikke.

Nøkkelen til omsorg er fysisk psykisk og underlig harmoni.

En barndom på gård

5. april

Dette er refleksjoner fra min barndom på gården, nettopp i disse Coronatider.

Jorden var «gullet». Vi fikk ikke lov til å gå ute på andre manns jorder uten at vi vasket eller spylte støvlene/skoene våre godt etterpå, for naboens jord jord hadde ikke samme «grunnstamme» som vår. De var mere forsiktige med hvordan de forvaltet jorden den gang. Den var rikdommen deres og det ville være en katastrofe om det kom smitte på poteter, grønnsaker, høy eller korn. Det  kunne bli høydramatisk.

Likeså gjorde de med redskapen om de hadde vært å hjulpet til på nabogårder, som i slåtten, potetopptaket el. Da var det å spyle og vaske redskapen. Jeg bar ofte ved til bålet hvor flammen ble brukt til å rense spaden, kniven, ljåen og øksen.

Flere av oss barn har vel stått ved slipesteinen når kniver skulle slipes. Vi hadde fast plass ved sveiva og vannbøtta. De voksne passet på veden, flammen og ilden.

Potetråte, det var alles mareritt. Jeg lærte tidlig å se etter potetråte på potetriset og plukket det vekk. Det skal brennes og ikke kastes på dynga. Egne sinkbaljer/tønner stod bak uthuset. Der skulle det som skulle brennes kastes oppi.

Komposthaugene. De luktet vondt og jeg syntes det var ufyselig å være i nærheten. Når de skulle de vende haugene, å fy for en lukt! Jeg plukket løvetannhoder, kamille, brennesle som de voksne var så glad for at jeg kom med. De puttet mine fine blomster inn i dyrehoder, helst fra en ku, og la det dypt inn i komposthaugen. Dette dyrehodet var ugjenkjennelig og det dryppet ofte vann av det før de la det inn i  « stinkhaugen» som jeg kalte de. På senvinteren kjørte de stinket ut på jordene fra en av haugene, og pløyde det ned.  

Å, jeg var så spent når forsommeren kom og vi skulle ut på jordene for å plante grønnsaker. Kunne jeg se matrester, rester etter det som de kastet på jordet å gravde ned?. Å som jeg gravde! Jeg husker jeg spesielt en gang. Utstyrt med spade og hakke, gikk jeg ut på jordet å gravde. Da ble jeg spurt om fra en av de voksne på gården om jeg skulle grave til Kina! Det hørtes skummelt ut, for hadde ikke hørt så mye om Kina, annet en at det var et land på andre siden av jordkloden. Nei, dit ville jeg ikke.  Restavfallet, hvor var det? Jeg fant det ikke.

Egg i Påsken. Det var så spennende. Ble egget lagt på langfredag, da holdt det seg i mange år. Vi la egge på brett med stor skrift på. Skjærtorsdag, langfredag, og påskeaften. Så tok vi å knuste et egg fra hvert brett i flere år fremover. Egget lagt på langfredag var like fint i mange mange år. De andre fra andre dager var helt annerledes etter få år og måtte kastes.

Filosofen Arne Næss, og oppdageren Thor Heyerdal, var to personer jeg beundret fra tidlig barneår. Økologi, jord, alt Arne Næss fortalte om på radioen, satt jeg klistret. Spesielt om det programmet handlet om naturen, da var jeg  helt oppslukt. Hvorfor? Arne Næss gav så mange svar på mine spørsmål syntes jeg. Kunne det være en  grunn til mitt behov for å forstå og ta vare på naturen?  På en eller annen måte forstod jeg bedre, det de voksne gjorde med jorden, grønnsaker, blomster, trær, og ikke minst dyrene etter å ha hørt på filosofen Arne Næss. Det tenkende og reflekterte barnet jeg var begynte å forstå en sammenheng. Så hørte jeg navnet Rudolf Steiner ifm. jordbruk og månen.  Månen, nedadgående, oppadgående – så viktig.  Den mannen som sitter i månen skal bestemme når det skal såes. Vanskelig for et barn å begripe.   

Når et dyr var syk. Jeg husker så godt at jeg ikke fikk komme i fjøset når det var melketid. Kuene ble så urolige sa de voksene. De brautet så mye, og jeg opplevde at de ønsket kontakt med meg. Jeg gikk i båsen til de likevel, og forstod ikke hvorfor var det så ugreit. Jeg gjorde jo ikke mye av meg. Men om et dyr var blitt syk, da ropte «fjøsrøkterne» på meg. Kom her Laila, kan ikke du gå inn i bingen til grisen, til kalven, kua, hesten eller hva det nå var. Og det gjorde jeg. Jeg lå ofte sammen med dette syke dyret jeg, og jeg skjønte ikke at det var mine healingevner som ofte var med på å gjøre dette syke dyret frisk. Jeg skjønte jo heller ikke hvorfor jeg nå kunne være i fjøset så mye jeg ville hos det syke dyret. De voksne på gården kunne også komme med mat til meg. Merkelig. Men når kuene skulle melkes, da var jeg ikke velkommen. Det forstod jeg først som voksen, og at dette hadde en sammenheng. Jeg forstod heller ikke hvorfor kuene var så innpåslitne når de var ute på beite. Jeg kunne jo ikke gå over jordet, uten at jeg hadde de store brautende kuene rundt meg. Jeg følte meg ofte helt fanget.

Når en av oss i familien ble syk, eller bare forkjølet skulle vi ut. Luften og solen var vår viktigste kilde til å bli bra igjen.  Jeg husker en kusine av meg var mye syk, og lekegrinden ble satt ut på gården, spesielt når det var sol. Tepper, leker og jeg ble satt oppi lekegrinden. Jeg skulle være sammen med henne, ellers kunne hun kjede seg veldig.  Når en voksen var syk, ble en seng satt ut på gårdsplassen mot veggen på fjøset. Her skinte solen rett på.  Dette skjedde sommer som vinter, bare det var sol. Om vinteren kom de store skinnfellenne som vi hadde i sleden om vinteren når vi kjørte Kanefart opp i sengen til den personen som var syk, de skulle ikke fryse. Tenk nå tar flere til orde for dette « gamle» sol og luft prosjektet i disse Coronatider.  

Kornet som ble til Øl. Omtrent på samme sted i bekken som dyrehoder ble lagt for at vannet skulle gjøre jobben slik at dyrehodet kunne brukes til kompost, ble striesekker med korn lagt i bekken på høsten rett etter innhøstingen. Her skulle sekken ligge for at kornet skulle bli mykt. Først ble kornet nøye renset, for det måtte ikke være mugg, soppspor eller lignende. Det måtte være frisk og fin farge på kornet. Så en dag tok de voksne opp sekken, trillet den inn i bryggerhuset der de fyrte på bryggerpanna, også holdt de på med mye merkelig. På julaften kom brygget på bordet, de kalte det for mjød. Det var rødt, litt tykt, og luktet veldig vondt. 

Smitte, matauk, forsiktighet, samspillet mellom folket, dyrene og naturen prøver jeg å sette mine ord på.

Laila

Corona refleksjon

12. mars kl.06.00

Akkurat nå ligger vi som nr. 5 i verden med antall smittede pr. innbygger. Det er helt utrolig at det har gått så langt. Hele Italia og Spania er satt i karantene og snart blir vi også det. Nå stenger vi delvis havner, flyplasser og grenseoverganger. Skoler, utesteder og treningssentre er stengt. Teater, opera og konserter er avlyst. Det kommer til å bli masse-konkurser. Butikker anbefaler netthandel og om vi er ute, må vi holde 1 meters avstand. 

Mange av de gamle sier det er som å oppleve krigen på nytt. Vi hører bare ikke bomber og skudd. 

Vi får beskjed om å ikke reise på hytta. Hva gjør folk da? Jo, de fyller bilen og kjører i kø på vei til hytta………

Vi får beskjed om å ikke dra på handletur til Sverige. Hva gjør folk da? Jo, de kjører i kø over grensen for å handle…….

Vi får beskjed om ikke å hamstre, for det er nok mat til alle. Hva gjør folk da? Jo, de tømmer hyllene for doruller og mat for tusenvis av kroner. Folk er som gribber og tenker ikke over alle de som ikke får noe fordi de har fylt flere handlevogner……..

Mange er satt i karantene fordi de kommer fra utlandet eller er potensielle smittebærere. Hva gjør mange da? Jo, før alt ble stengt, ble mange observert på treningssentre og kafeer. Hvorfor? Jo, de kjedet seg………

Hva er det som gjør at mange har så liten forståelse for det regjeringen oppfordrer til for å hindre spredning? Jeg undrer. Mange tenker «det gjelder ikke meg…….» Hvordan har vi mennesker blitt så utrolig egoistiske? Har vi det for godt til å ta hensyn til andre enn oss selv?

Det finnes selvfølgelig motsatsen også. Heldigvis. Jeg blir rørt når noen tilbyr seg å handle for meg. 

Det er opprettet Facebook grupper hvor vi både kan tilby og søke etter hjelp. Selvhjelpsgrupper er nå nettbaserte og vi holder kontakt med våre venner over tlf. eller sosiale medier. 

Det er tid for kreativitet. 

Jeg er ikke redd for å bli smittet. Men jeg er redd for å være smittebærer. Om jeg smitter 5 personer, kan 2 av de dø fordi de har liten motstandskraft. Det kan jeg ikke leve med. Jeg er tungpust, slapp, energiløs, og har litt feber. Mange tegn på corona virus i mild form. Men det kan være andre ting også. Derfor holder jeg meg inne. Jeg går korte turer med Missy på ukurante tider så jeg slipper å omgås folk. Alle ringer er tatt av for å hindre smitte. God håndvask er viktig. 

«Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg»

Jeg opplever at mange er irriterte og kommer med sleivete kommentarer. Vår tålmodighet blir satt på prøve. Vi er alle slitne av alt corona viruset fører med seg. Men irritasjon og utidige kommentarer gjør ikke hverdagen bedre. Ei heller at sykdommer, fattigdom, flyktninger og dødsfall blir satt opp mot hverandre. 

Det er utidig og respektløst i disse tider hvor vi har en global unntakstilstand. Vi har ingen erfaring med denne type virus som sprer seg så enormt fort.

La oss støtte hverandre og myndighetene som gjør det de kan for å hindre videre spredning. 

Tenk VI og ikke jeg. La oss stå sammen til det beste for OSS. La oss gjøre hverandre gode. Det fortjener vi. Alle sammen.

Nina

15.januar 2020

Veien hun gikk

Tekst av Arve Lønnum

Hun ligger på ryggen i farens fang. Hun ble født for fem minutter siden. I sengen på fødestuen ligger en utslitt og lykkelig mor. Faren vet ikke hvem han skal se på – kvinnen han elsker eller datteren som betar ham så det nesten gjør vondt i hjerteroten. Den lille nyfødte ser opp med åpne øyne, men hun ser ingen ting. Hun sanser, men vil aldri kunne fortelle om dette øyeblikket. Hun vil høre fra foreldrene hvor vidunderlig hun var og hvilke lykkelige tanker de hadde da det skjedde. Ingen kjenner sin egen fødsel. Vi får høre om den fra andre. 

Hun har blitt seks år og er på vei hjemmefra til skolen. Hun holder mammas  trygge hånd og på ryggen har hun en ny og fin ransel. Hun har vært på skolen og møtt læreren sin og hun gruer og gleder seg. Det hun tenker mest på er om de andre barna blir hennes venner. Hun er milevis unna tanker om at hun skal gå på skole i ti år før hun senere skal gå tre år før hun senere kanskje skal gå fem år. Eller enda mer. Hun aner ikke hva det vil si å bli 25 år.

Hun har blitt tretten og er på vei til ungdomsskolen i nærheten av der hun bor. Hun er spent på nye gutter og jenter hun vil møte. Hun gruer seg litt til de første karakterene kommer om noen uker. Hun håper lærerne er flinke, men mest av alt håper hun de er vennlige, at de vil se henne og ta seg av henne. Slik at hun blir trygg og vil trives. Hun vil finne mange hun kjenner fra før og hun synes det er godt å vite. Hun kjenner seg sterk og rolig. De syv årene på barnetrinnet har gitt henne kunnskaper, venner og verdier. 

Hun nærmer seg døren til den videregående skolen hun har kommet inn på. Hun var lenge i tvil om hvilket utdanningsprogram hun skulle velge. Foreldrene rådet henne til noe studieforberedende – for å være sikker som de sa det. Men hospiteringen på sykehjemmet hadde overbevist henne om at hun ville arbeide med mennesker som trengte henne, som ville sette pris på henne. Så hun valgte helsefag. Og hun gleder seg til å lære helsestell, anatomi, sykdomslære, psykologi. Hun har fått ros for sin vennlighet og empati.

Hun ser ut av vinduet ned på alle nylig immatrikulerte studenter rundt seg. Hun tar en liten pause i forberedelsene til avsluttende eksamen som skal kvalifisere henne som spesialsykepleier. Det har vært en god og lykkelig reise gjennom videregående, praksis og studier. Alt har vært som hun hadde håpet på da hun søkte i tiende klasse. Hun ser at hennes empati og raushet er ekte og varig. Hun har en egen evne til å se andres behov og vise dem nestekjærlighet.

Hun har nettopp fylt 40 og har sett det meste av menneskenes innerste følelser. I møte med alle hun har møtt som var rammet av keiseren av sykdommer har hun opplevd spekteret av reaksjoner blant pasienter på kreftklinikken. Hun har stått som et lys blant de som var nedbrutt av sorg over å få vite at livet ville være slutt om seks måneder. Hun har sett de som med hevet hode har sagt at de skal vinne kampen og komme tilbake til livet. Hun har sett nederlag og seier, vilje og oppgitthet, gråt og latter. Hun kjenner selv en dyp tilfredsstillelse over å ha blitt sterkere og tryggere og klokere som menneske gjennom å være barmhjertig og omsorgsfull. 

Hun går med spenning i kroppen inn i Ordenshuset til Odd Fellow. En fortrolig og hjertevarm kollega inviterte henne til Venneaften som var en udelt positiv opplevelse og hun har et bilde av en gruppe mennesker som ser lenger enn sin egen nesetipp, sine egne behov og sin egen selvtilfredshet. Hun ser fram til kvelden for innvielse og håper hun ville finne de verdier det ble snakket om. Og hun håper inderlig at hun vil bli sett. At hun vil bli hørt. At hun vil bli brukt. Hun har nemlig så mye å gi. Hun evner å være venn med alle. Hun følte en kjærlighet til medmennesker da hun gikk inn døren til videregående skole og hun har sett kjernen av løgn og sannhet i menneskene i møte med så mange.

Hun ligger i den hvite kisten foran alterringen. Hun har gått av sin siste vakt. Hun har laget sin siste frokost. Hun har plukket sin siste blomst. Hun har sagt de siste ordene til sine kjære. Ingen kjenner de siste tankene hun hadde før hjertet stanset. Hun kan ikke fortelle om sin død. Bare de som står rundt henne vet hvordan hun så ut etter dødsøyeblikket. Foran fremste stolrad står hennes barnebarn. Hun holder en hånd på magen. Hun har termin om tre uker. Hun vet det blir en pike.

Livets underfunderligheter 2019

Nyttårsrefleksjoner

31.desember

Vi har igjen kommet til årets siste dag, og da pleier jeg å reflektere over året som har gått. Så også i år. 

Jeg bestemte meg tidlig på året at det var på tide å slippe taket på leiligheten jeg har hatt i 28 år og bevege meg ut av Oslo. Det er naturlig for meg å se etter et nytt sted i Vestfold, siden Omsorg på livsveien er tilknyttet Gründeriet og Sandefjord Næringsliv. Men markedet er tregt, og jeg sitter her i Oslo-leiligheten min enda…… 

Hva er meningen med det da? Kanskje har ikke mitt nye hjem kommet på markedet enda? Kanskje er det ikke meningen at jeg skal flytte? Kanskje, kanskje, kanskje…….

Det har blitt litt mye surr i hodet. Det er Laila som skaper nettverket og er tilknyttet Gründeriet. Jeg kommer av og til. Min oppgave er det administrative. Bloggen, hjemmesiden, Facebook og økonomi. Mitt arbeid kan jeg gjøre hvor som helst, men i det nye året skal jeg prøve å være på Gründeriet hver 14.dag. Intensjonen er ihvertfall god…..

Det har blitt noen endringer det siste året. Vi har bygget opp en ny hjemmeside etter at det gamle krasjet pga. virus på serveren, og vi har endret litt fokus. Vi er fremdeles opptatt av mat og helse, men fokuset har gått mer i retning av mangel på omsorg. Alt henger jo sammen men uten omsorg faller livet sammen som et korthus. Det er nyheten om Ari Behns selvmord på 1.juledag et eksempel på. Når den indre smerten er så sterk at den overskygger selv kjærligheten til barna. Da er det vondt. Nå har han fått fred. Som hans mor sa: «Det var ikke mørket som tok deg, det var lyset som kom deg i møte»

Vi har jobbet mye med sorg i dette året. Spesielt barn og sorg. Det er vondt å høre at barn får slengt bemerkninger etter seg fordi en av foreldrene har gått bort og/eller at de voksne har nok med sin egen sorg og «glemmer» barna. Vi har en egen fane om barn og sorg.

Vi hadde en vellykket tur med kurs og spa i Slovakia i mars, noe vi skal gjenta i år fra 16.-23. mars. 

Laila var mentor for en gruppe på videregående skole i Sandefjord som laget et firma hvor de solgte energibar. Det er en ære å få være mentor og det ble et vellykket prosjekt med god kommunikasjon. En flott gjeng ungdommer.

Laila var med på en reklamesnutt om Gründeriet og jeg laget 1 minutts pitch til Gründeriets julekalender. Vi var også nominert til Sandefjord modigste bedrift. Selv om vi ikke nådde opp, var det en ære å bli nominert. 

Vi ble også invitert til å overvære kåringen av årets Gaselle i Oslo, noe som var veldig artig. 

Vi hadde stand på Eik messen hvor Laila hadde foredrag om barn og sorg, og jeg tok med meg Omsorg på livsveien sammen med mitt eget firma www ninatorp.no på alternativmessen på Lillestrøm. Der holdt jeg foredrag om konsekvenser av mangel på omsorg. 

Vi har kommet i kontakt med utrolig mange flotte mennesker dette året. Mennesker som har delt sin livshistorie, sorger og utfordringer med oss. 

For det er vi ydmykt takknemlige. 

Vi ser fram til nye muligheter i året som kommer. Veien blir til mens vi går. Livet er ikke statisk. Det er ikke Omsorg på livsveien heller. Det blir derfor veldig spennende for oss, og forhåpentligvis for dere også, hva slags muligheter som dukker opp.

Følg med, følg med.

Et riktig godt nytt år ønskes alle våre følgere

Nina

4.søndag i advent

22.desember

I dag tenner vi 4 advents lys. 

Et for glede, et for håp, et for lengsel og et for fred.

Jeg tenner det 1. lyset, og tenner det for glede

Jeg tar det inn i hjertet og kjenner på det. Glede. Humøret stiger et hakk og jeg kjenner meg lettere i kroppen. 

Glede gir meg en følelse av takknemlighet. 

Det har ikke alltid vært slik. Jeg har hatt perioder hvor glede er helt fraværende. Da er jeg inne i en boble som er så mørk at jeg ikke finner døren ut. Men når jeg fokuserer på takknemlighet, så kan jeg finne en stripe av lys og dermed finne døren ut til glede.

Jeg har mye å være takknemlig for.  Jeg har en vidunderlig datter i London som er en Gudegave, en mann i nord Norge som jeg elsker og som elsker meg tilbake, en fantastisk bonusdatter og hennes vidunderlige sønn i nord, og en hund som får meg til å le hver dag.  

Jo mer jeg fokuserer på hva jeg er takknemlig for, jo større blir gleden over de jeg har i livet mitt og som beriker meg.

Jeg tenner det 2. lyset, og tenner det for håp

Jeg tar det inn i hjertet og kjenner på det. Håp. Tove Ditlefsen sier at: «Så lenge det er håp, er intet helt forferdelig»    Det er en sannhet. For så lenge vi kan håpe, er det en gnist av liv i oss. 

Håp rommer så mye. Alt fra de helt nære ting til menneskeheter, jorden og universet. Og det må være i den rekkefølgen. Vi må begynne med de nære ting. Med oss selv. 

Jeg kan ikke håpe at noen andre skal elske meg om jeg ikke elsker meg selv. I mange år var min selvforakt så stor at det gikk utover min livskvalitet. Tilslutt innså jeg at skulle jeg ha håp om endring, måtte jeg gjøre noe selv. Da var ikke håpet bare et ord, men en liten flamme til harmoni. Når jeg innså at jeg er verdifull, kan jeg hjelpe andre mennesker til å finne håp i egne liv. 

I mine meditasjoner sender jeg håp om fred. Håp om at vi mennesker skal se sannheten om at vi er besjelet og i ett med hverandre og hele universet.

Jeg tenner det 3. lyset, og tenner det for lengsel

Jeg tar det inn i hjertet og kjenner på det. lengsel. Einar Lunga sier «Lengselens fortelling er fortellingen om at alt handler ikke hele tiden om oss selv, men om alt det andre i verden som vi er sammenvevd med og en del av. Om de andre, om samfunnet, om det overmenneskelige og åndelige, om det usynlige og alle de døde og som har forlatt oss på ulike måter. Lengsel handler kanskje mer om menneskets dypere eksistensielle situasjon som hva som gir livet mening, enn om alle de små videvordighetene som våre psykologiske hverdagsdramaer er fylt opp med.» 

Vi i Omsorg på livsveien mener at omsorg er nøkkelen til fysisk, psykisk og åndelig harmoni.  Om disse 3 tingene er tilstede, kan lengsel bli noe positivt. Jeg lengter ikke lengre etter mine kjære som har gått bort. Jeg kan savne de, men vet også at jeg kan prate med de når jeg vil. De er rundt meg hele tiden. 

En gang lengtet jeg etter rikdom og posisjon. Jeg var fylt av mitt eget ego og endte opp i fortvilelse og selvmedlidenhet. 

I dag lengter jeg etter bedre helse. Men jeg graver meg ikke ned i selvmedlidenheten. Der jeg før så begrensninger, ser jeg idag muligheter. 

Vi kan lengte med kjærlighet og omsorg. Vi kan lengte om vi har et overordnet mål med lengselen som vi er villig til å arbeide mot.

Jeg tenner det 4. lyset, og tenner det for fred

Jeg tar det inn i hjertet og kjenner på det. Fred. Ordet fred kommer fra norrønt friðr som betyr «kjærlighet» og «fred» og er beslektet med ordet fri. Vakkert ikke sant? 

Jeg tror vi alle ønsker oss fred på jorden. Men hvordan kan vi få det om vi ikke kan ha fred med våre nærmeste?

Vi snakker om å ha fred i hjertet. For å få det, må vi fri oss fra hat, forakt, egoisme og selvopptatthet. Det betyr ikke at vi skal være noens dørmatte, for vi skal si ifra når vi blir tråkket på. Men det er måten vi sier i fra på som er avgjørende for situasjonen. 

Om jeg har fred med meg, så vil det generere god energi til de rundt meg. Det vil igjen spre seg utover til samfunnet og til og med verden. 

En gang hadde jeg så sterke meninger at de som ikke trodde på det samme som meg, mente jeg var kunnskapsløse.  Tenk så arrogant! Det finnes 3 sannheter. Min, din og sannheten……. 

Fred er mulig og oppnå om jeg åpner min hjertedør og respekterer at vi er ulike og at vi tror på ulike ting. Hva ønsker jeg å oppnå med å starte en krangel? Eller å ikke respektere dine synspunkter? Kan vi ikke enes om at vi er forskjellige? Det er etter min mening ingen grunn til å ta livet av noen fordi de ikke danser etter min nese eller tror på det samme som meg. 

Om vi peker litt mindre utover og heller setter fokuset på oss selv og våre egne intensjoner, har vi store muligheter til indre vekst hvor glede, håp, lengsel og fred  blir en harmonisk del av livet. 

Med disse ord, ønsker jeg alle våre lesere en god, harmonisk og fredfull jul fylt med sinnsro.

Nina 

Piken med svovelstikkene før og nå

8. desember

Novellen om piken med svovelstikkene er skrevet av H.C. Andersen og utgitt i 1848. Mange av oss er vokst opp med den historien og har hørt den noen dusin ganger. Den er like sår og vakker hver gang.

Den lille piken som vandrer gatelangs en kald nyttårsaften. Hun tør ikke gå hjem fordi hun ikke har fått solgt en eneste svovelstikk og heller ikke blitt gitt noen penger. Da vet hun at hun vil bli slått av sin far om hun kommer hjem. Så hun  kryper sammen mellom to hus og tenner en og en svovelstikk. For hver svovelstikk hun tenner, ser hun vakre syner hvor varme, mat og familie er i fokus. Hun møter også mormor, den eneste som var snill med henne og ber henne ta henne med seg. Hun blir funnet død med et smil om munnen neste dag.

I mange år var den for mange, kun en trist og vakker historie som hendte for lenge siden. I dag er den virkelighet.

I 2017 levde over 11% av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det tilsvarer ca. 660 000 tusen mennesker! Prosentandelen økte med over 2% på 6 år. Og vi regner med at den fortsetter å øke. Dette er mennesker med lav inntekt, uføre og sosialklienter.

Det er mange som ikke har råd til varm mat hver dag, reise med offentlig kommunikasjon, gå til legen eller kjøpe medisiner, julegaver, bursdagsgaver eller invitere noen på middag, bare for å nevne noe. 

Fattigdom fører til isolasjon og ensomhet.

Tenk den kulden den lille piken med svovelstikkene følte både fysisk og mentalt der hun gikk gatelangs og ikke turte å gå hjem. Flammen og lyset fra svovelstikkene ga henne varme og trøst, om enn bare en liten stund.

Mange opplever at vi har fått et kaldere samfunn. Uten lys og varme. Folk har nok med seg selv. Presset om å prestere kan føles nesten uoverkommelig. Vi skal være så perfekte at det ikke er rom for å feile. Vi kaster stein så fort vi får mulighet. Reality TV og netthets på sosiale medier, politikere som uttrykker forakt for uføre og som kutter i støtten til de som har det vanskeligst er bare noen eksempler.

Er det greit?

Torill Erdal sier: «Ingen dør av å vise omsorg, men mange dør i mangel på omsorg» Det er noe å tenke over.

Vi må begynne å BRY oss om hverandre. SE hverandre. LYTTE til hverandre. RESPEKT og TOLERANSE kan få oss mennesker på rett vei igjen.

Vi går nå julen i møte. Den er vanskelig for veldig mange. Heldigvis har vi ildsjeler som lager jul for de ensomme uten nettverk. Men mange tør ikke samles med mange fremmede mennesker.

Mørketallene for de ensomme er nok mye større enn vi aner.

I dag har vi tent 2 lys. Et for glede og et for håp.

Det å glede seg over de små ting i hverdagen er viktig. Håpet er at vi sammen kan jobbe for at verden skal bli et bedre sted å leve i for oss mennesker.

Håpet er ikke statisk, men aktivt. Håpet beveger seg bort fra noe og mot det vi håper på. (Elisa Stokka, studentprest)

Nina

De enkle ord
Det viktigste i livet er å gi de enkle ord
som gleder, varmer hjertet, det er en rikdom stor.
Hvert menneske er roser som trenger stell og pleie
I kjærlighetens virke, kan man bare gi og ikke eie.
Så del de gode ord, gi omsorg, se din neste.
Verden den blir bedre om alle gjør sitt beste.
(Marit Svensen)

22. Juli minner

I dag 22 juli 2019 reflekter jeg tilbake til 22 juli 2011. 8 år er gått siden terroren rammet oss, og i dag tenker jeg tilbake på dagen for 8 år siden. 

Jeg hadde kontoret mitt i Dronningensgate i Sandefjord 2011, en gate der det er mye trafikk, og nå om noen få dager skal jeg tilbake til Dronningensgate og få nytt kontor der, ikke i samme bygg, men i samme gate. Den gang som nå handler det om omsorg, livskvalitet, god helse og mye mere. 

På kvelden for 8 år siden ringte en jeg kjenner meg, og sa at jeg måtte åpne kontoret mitt. Kontoret var midt i byen og mange fikk sikkert behov for å snakke sammen. Vi ante at dette kunne være en tragedie, det som utspant seg i « Vårt lille land». På oppfordring fra henne åpnet jeg døren, og gjett om ikke behovet for å snakke sammen var tilstede. Jeg kjente på meg selv at jeg stod alene. Et kriseteam jeg hadde involvert i, var jeg ikke lenger en del av og her «ramlet» det inn folk på kontoret. Jeg skulle så gjerne hatt litt støtte. Døren var åpen, og det ble en jevn strøm av folk. De satt over alt. På gulvet på venterommet og i gangen Noen gråt og vi holdt rundt hverandre, kjente og ukjente. Behovet for å være nær hverandre var så åpenlyst. Vise omsorg for hverandre. Dele smerte. Det meste jeg telte var 70 personer. Det ble trangt, men enset vi det? Nei, her var det hjertevarme. Så en morgen samme uke da jeg kom til kontoret lå det en rose på trappen med en lapp. På lappen stor ordene Tusen takk. 

Denne dagen for 8 år siden skulle forandre manges liv, også mitt. Jeg måtte stole på meg selv. Jeg stod flere ganger veldig nær ”deg” som hadde opplevd å miste noen, noen som var blitt skadet, som var blitt frarøvet en nær venn, skolekamerat, en mentor, som selv hadde opplevde ikke å klare å løpe vekk, bena lystret ikke. Omsorg, medmenneske, bry seg, fremheve de gode ressursene vi har og ta avstand fra ondskap. Det har bare blitt viktigere og viktigere for meg i tiden etter.  Kjærlighet, vennskap, tilhørighet og mangfold er en utømmelig kilde vi kan øse av, men noen rett utenfor «Stuedøren» min sprer hat, flytter grenser for å peke på at du duger ikke. Hvilke mennesker styrer denne verden med å skape frykt og mistillit? De menneskene gir grobunn for flere som ønsker å dyrke ondskap. Det vil ikke vi i Omsorg på livsveien være med på. 

Nå står jeg klar til å begynne å jobbe på et kontor i Dronningensgate igjen og denne gangen med Omsorg på livsveien. Vi vil arbeide aktivt for de gode verdiene i mennesket, livsmestring, bedre livskvalitet, få til «den gode samtalen», få et felleskap der vi kan ta vare på hverandre i hverdagen uten at det må være en krisesituasjon. Spise god næringsrik mat sammen, dele kunnskap og erfaring, dvs. hva livet har lært deg og meg.  Min erfaring etter 22 juli 2011 skal jeg ta med meg videre, så takk til deg som bad meg åpne døren til mitt kontor, jeg åpnet den og ikke minst min egen dør inn til mitt innerste. Jeg fikk møte døden, redselen, blikkene og hvordan vi sammen kunne mestre livene våre. Livet er her og nå, fra vugge til graven. Kort eller langt. Hva vil jeg med Livet mitt? Laila 

Senskader etter gastric bypass

1.mai 2019

Da har jeg omsider fått det konkludert.
Jeg har en hyper sensitiv mage tarm som er en senskade etter en gastric bypass operasjon i 2004. Den gang visste man ingenting om senskader. Det var for nytt. I dag, opplever flere og flere senskader i form av hypersenitiv mage tarm og ulike former for avhengigheter. Mange går også opp i vekt igjen og blir like store som før. 
I mange år, anbefalte jeg operasjonen på det varmeste. Det endret livet mitt. Jeg gikk fra den dypeste selvforakt til å begynne å bli glad i meg selv – på tross av hengehud… 
I dag, fraråder jeg operasjonen og mener det finnes andre løsninger som ikke gir bivirkninger og senskader. Jeg overlever på store doser vitaminer og mineraler. Jeg kan sjelden spise på restaurant uten at det får konsekvenser, og må alltid ha med egen mat når jeg skal bort. Men når sant skal sies, og jeg er helt ærlig, så hadde jeg helt sikkert tatt operasjonen uansett, og tenkt at dette gjelder ikke meg…….. Jeg kan derfor bare håpe at flere idag tar lærdom av andres senskader og finner andre løsninger på vekt reduksjon.
Nina

Sensitiv mage/tarm

Desember 2018

Mange av våre lesere, i likhet med meg selv, har sensitiv mage/tarm. 

Det betyr at vi ikke kan spise hverken gluten, (korn) glutenfritt, (stivelse) eller sukker. Bortsett fra salat og agurk, kan jeg heller ikke spise rå grønnsaker og reagerer på gulrot, brokkoli og tomat. Ris, potet og pasta er også utelukket.  Det er også egg og nøtter, melkeprodukter, svin, lam og laks. 

Maten min består i knekkebrød laget av gresskarkjerner, solsikkekjerner, linfrø og chiafrø. hvit fisk, okse og reinkjøtt,  salat, agurk, mais, løk og rosenkål. 

Hva skjer når jeg spiser mat jeg ikke tåler?

  • Totalt fri for energi
  • Tiltaksløs
  • Deprimert
  • Smerter i magen
  • Hyppige toalettbesøk/forstoppelse
  • Trøtt
  • Dårlig søvnkvalitet
  • Hovner opp i kroppen
  • Vektøkning

Noen som kjenner seg igjen?

Så går vi til legen, tar blodprøver, gastroskopi og koloskopi uten at det viser noen ting.  

Hva gjør jeg nå da?

Jo, jeg jobber med å finne en balanse og glede meg over det jeg faktisk kan spise.  Det er lett å falle ned i selvmedlidenheten over alt det jeg ikke kan spise. Men selvmedlidenhet bringer meg ikke videre. Det som er viktig for meg, er å finne glede i det jeg kan spise, og kjenner takknemlighet for det. 

Noen ganger reflekterer jeg over hvorfor det har blitt slik. Jeg som hadde mage som en bjørn og tålte alt. Kanskje er det sprøytet mat. mat som har gjennomgått kjemiske prosesser for lengre holdbarhet og homogenisert/pasteuriserte melkeprodukter gjennom et langt liv som er grunnen? Noen er mer sensitive og reagerer sterkere på ting enn andre. 

Jeg har ingen svar. Bare refleksjoner. 
Nina

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *